FOR PÅRØRENDE
FAMILIE
Familien er for mange utsatte naturlige støttepersoner. Som pårørende er det flere ulike måter du kan støtte og hjelpe på.
I den tidlige fasen etter voldtekten kan den utsatte ha behov for hjelp i kontakt med helsevesen, politi og bistandsadvokat. Det er også noen som har behov for noen å være sammen med den første tiden etter voldtekten. Du kan være en god samtalepartner for den utsatte og du vil kunne være til god hjelp med praktiske gjøremål den første tiden. Det kan være fint å også snakke om dagligdagse ting for å roe ned. Praktisk avlastning med oppgaver i hjemmet kan være nyttig i starten, men det er viktig at du ikke tar over for mye, for da kan passiviteten bli et nytt hinder for å normalisere situasjonen.
Å komme seg etter en voldtekt kan ta lenger tid enn ventet. Det er viktig at du som pårørende ikke bruker opp all energien din, men at du også tar vare på deg selv i prossessen. På den måten kan du også være en bedre støtte for den utsatte over tid.
VENNER
Venner er en svært viktig del av nettverket for den utsatte.
Utsatte forteller at venner av og til trekker seg unna etter hendelsen. Det kan være fordi man blir usikker på hvordan man skal takle det som har skjedd. Som venn kan du stille opp med praktisk hjelp, og være med å mobilisere andre venners støtte. Tidlig etter hendelsen er det viktig å sende signaler om at du tenker på den utsatte, og at du vil være der for han/henne. Det varierer veldig hvor mye hjelp og støtte den utsatte trenger. Noen syns det er godt å snakke ut, mens andre trenger tid og ro. Det kan være fint å ha en åpen dialog og spørre hvilke behov den utsatte har. Som venn kan du også forsiktig oppmuntre til å ta opp igjen sosiale aktiviteter, gå tur, dra på kino eller lignende. For mange er det til god hjelp å komme inn i de daglige rutinene.
KOLLEGAER
Arbeidskolleger og arbeidssted spiller også en viktig rolle.
Ettersom voldtekt er tabubelagt, er det ikke alle som velger å fortelle om hendelsen på arbeidsplass, skole eller studie. Forskning viser at det etter traumatiske hendelser er viktig å ha en jobb eller aktivitet å gå til, slik at en ikke sitter hjemme innesperret med sine tanker. Arbeidskapasiteten kan likevel være svekket på grunn av problemer med konsentrasjon og hukommelse. Det aller viktigste arbeidsstedet og kolleger kan gjøre, er å ha et arbeidsklima som tillater den utsatte å ha reaksjoner og hvor det er lov til å ha varierende arbeidskapasitet. Det er viktig å forstå at den svekkede arbeids- eller læringskapasiteten kan vedvare over mange måneder etter voldtekten.
(kilde: Atle Dyregrov, Senter for krisepsykologi i Bergen)
Dette heftet er først og fremst skrevet til deg som er pårørende. Mange vil si at etter en vanskelig situasjon som voldtekt, er det viktigste god støtte fra familie og venner. Det er fine, og ofte gode ord, men dessverre er det mye som er vanskelig både for utsatte og pårørende i etter en slik hendelse. Etter voldtekten kan det være viktig å vite hva man skal si og/eller gjøre for å være til hjelp. Mange er redde for å si feile ting, bli misforstått eller gjøre vondt verre. Dette heftet vil være tryggende og til hjelp.
Et annet hefte finnes for voldtektsutsatte, om etterreaksjoner. Det kan leses her.
Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi står bak heftene.
RÅD TIL FORESATTE
06.02.2007, Grete Kvalheim
Ikke MAS! Ikke si STAKKARS DEG! Si heller: Vi er så glad for at du lever! Vær tålmodig, selv om du vil at hun/han skal bli "fort bra"! Ting tar tid. Lytt til det hun/han forteller, ikke still deg tvilende, spørrende eller avvisende. Omsorgsarbeid krever veldig mye av deg - klandre henne/han likevel aldri!
I din iver etter å hjelpe, glemmer du å lytte til om hun/han vil ha hjelp akkurat nå. Situasjonen svinger hele tiden - la henne/han ta initiativet. Start på hennes/hans nivå - ikke ditt eget!
Ikke ta avgjørelse over hodet på henne/han. Ta henne/han med på samtaler og diskusjoner. Hun/han har blitt frarøvet nok! Følelsen av egenkontroll er meget viktig. Søk hjelp i ditt eget nettverk. Det er begrenset hvor mye ressurser du har, hvor sterk du kan være. Bruk andre! Be om hjelp når du trenger det! Dette blir en tøff periode. Ingen klarer å lykkes hver dag.
Finnes det en pårørendegruppe for foreldre til voldtatte - bli med. Eller ta initiativ til en slik gruppe selv. Du trenger å snakke med andre som er i samme situasjon som deg selv. De aller første dagene ....
Selv om det har vært en dramatisk voldtekt, kan det hende at de pårørende ikke ser noen synlige reaksjoner i første omgang. Det gjør så vondt å ta virkeligheten inn over seg at man i første omgang kan forsøke å fortrenge det som har skjedd, benekte eller bagatellisere det. Dette kan være vanskelig for de pårørende å forholde seg til. De forventer kanskje en helt annen reaksjon, og begynner å stille spørsmål. I en slik fortvilet situasjon tas gjerne dette opp i verste mening - tror de meg ikke, stiller de tvil med historien min? Beskrivelser om at det var totalt uvirkelig, jeg var ved siden av meg selv, det var som i et mareritt er ikke uvanlig. Videre fortelles ofte om en følelse av at livet passerte i revy, tiden opplevdes som den stod stille - eller som den gikk ufattelig fort.
La henne/han ta den tiden hun/han trenger. Ofte tar det noe tid før man orker å kjenne på følelsene, og fortelle mer detaljert om det som har skjedd. Det er helt vanlig at det kommer sterke følelsesmessige utbrudd med gråt og skriking, aggresjon og raseri, uro og følelse av angst og panikk. Dette er normale reaksjoner på en unormal situasjon. Alle reaksjoner er "riktige", bare man reagerer, isteden for å stenge alt inne i seg.
Som pårørende er det da viktig at man lar reaksjonene komme. Vær lyttende og trøstende i slike situasjoner. Uttalelser som begynner du nå igjen, nå må du ta deg sammen, er du ikke ferdig med dette enda oppfattes som utrolig sårende. La henne/han få utløp for følelsene!
De vanligste kroppslige reaksjonene er kvalme, brekninger eller diare, svette, hjertebank, hurtig puls, svimmelhet, nummen følelse i armer og ben, skjelvinger. I tillegg kommer smerter fra de fysiske skader hun/han ble påført under voldtekten. De psykiske etterreaksjonene kan være så sterke at hun/han kan tro hun/han har fått en alvorlig sykdom. Dette fører selvsagt til at hun/han blir enda mer engstelig, og kommer inn i en vond sirkel.
Disse reaksjonene går over av seg selv. Få henne/han til å legge seg ned og puste rolig ved følelse av hjertebank og svimmelhet. Det viktigste er at du er der. Eller i nærheten, hvis hun/han ikke ønsker at du skal sitte der hele tiden.
Enkelte blir veldig rastløse, noe som kan gi seg utslag i overaktivitet, irritabilitet, skvettenhet, årvåkenhet, initiativløshet og apati. Videre kan det være vanskelig å huske beskjeder og informasjon. Skriv opp beskjeder, minn henne/han på viktige avtaler og andre opplysninger, så er du sikker på at hun/han får det med seg.
HER FÅR DU HJELP:
LES VIDERE: