BRUKERBIDRAG
Alle har en stemme. Alle trenger å bli hørt. På denne siden finner du noen av disse stemmene. Brev, bilder, dikt og andre bidrag fra våre brukere som er ment å skape håp, trøst og motivasjon.
Ønsker du å sende inn ditt brukerbidrag? Send e-post til june@dixi.no
TANJA ARNTSEN: "I DAG ER DET FEM ÅR SIDEN"
Advarsel: Innlegget kan være triggende å lese.
Innlegget er delt med tillatelse.
De sa det skulle ta 3 til 5 år før det roet seg og jeg kunne leve normalt igjen. Det tar den tiden det tar, har jeg lært underveis. Opp og ned, men hele tiden fremover. Det er mange som spør hvordan det går med meg, og mange deler ukentlig historiene sine med meg. Det betyr enormt mye at det er et engasjement rundt voldtekt. Det tar i gjennomsnitt 17 år før noen tør å snakke om det de har vært utsatt for. Fortsatt er det de aller færreste som anmelder voldtekt. De forblir tause, føler skam, skyld og bærer en skittenhetsfølelse. Det må være så vondt å stenge av, bære rundt på det som at «ingenting har skjedd». Jeg bestemte meg allerede når jeg dro på overgrepsmottaket, at jeg måtte involvere noen få av mine aller nærmeste venner, for det var så alt for vondt å være alene i det. Jeg la ned forbud mot at de skulle snakke seg i mellom eller med andre om det. Det var to grunner til det: Det første var at jeg trengte å ha kontroll over min egen historie. Hele verden min hadde kollapset totalt. Jeg var ufattelig redd, full av skyld, skam og skittenhet. Det andre var at ved eventuelt avhør og rettssak, så skulle historiene deres være helt fri for påvirkning fra andres historier, også min. Så jeg fortalte om det til en og en, så snakket vi ikke mer om det før alle var avhørt. Det tok sin tid. Det er det eneste jeg angrer på at jeg gjorde. De har enda ikke snakket om det ilag, og jeg ser at jeg har påført de smerter som jeg ikke burde ha gjort. Unnskyld for det, jeg visste ikke bedre da og er ufattelig glad i dere. Vi har 60.000 til 80.000 tanker hver dag. Alle mine dreide seg om marerittet, hvert eneste nanosekund. Jeg skulle fungere normalt som mamma først og fremst, og som leder på jobb. Det er utrolig hva man kan klare, og hvor bra kroppen og sinnet vårt fungerer. Sjokket varte til februar 2016, og jeg følte meg dissosiert til etter mediestormen og debatten i april 2019. Jeg har undret meg mye over hvordan vi er sammensatt. Kroppen husker alt, bedre enn hodet. Vi er fantastisk laget, og vi tåler ufattelig mye. Jeg var utrolig heldig som fikk livsviktig hjelp med det samme av psykiater og etter hvert av psykomotorisk fysioterapeut og kiropraktor. Fysisk er det kun venstre arm som ikke blir helt optimal etter volden, ellers er det enormt mye smerte i kroppen for tiden. Det setter spor å ha levd uten å være i kontakt med kroppen over så mange år, men jeg overlevde og har valgt å gå gjennom det og ikke rundt det. Fordi jeg vet at det er best for meg og mine. For noen uker siden traff jeg hun som satt ved siden min i retten, i alle de grusomme dagene. Jeg har ikke snakket med henne siden vi var i retten. Det var et tøft, og tilfeldig møte i en butikk. Vi avsluttet med en lang og varm klem, med tårer i øynene. I retten får du si noen få ord som avslutning i rettssaken. Jeg først, så hun og til slutt han. Hun sa: Jeg vet du har gjort det mot Tanja, og hadde du vært noe til mann så hadde du innrømmet det. Jeg takket henne for at hun sa akkurat det. Det har jeg bært med meg. Hun visste hva jeg snakket om, og stod opp for meg og oss alle. Tusen takk igjen. Samtalen berørte meg veldig, og møtet med henne ble så tøft at det satte meg ut en hel uke. Mange spør om jeg er sint på politiet. Det er jeg ikke. Ørjan var min kontaktperson. Han var ekstremt viktig for meg, helt til saken ble avsluttet. Alle har krav på en kontaktperson hos politiet, og det har vært uvurdelig for meg. Jeg har møtte mange i politiet, og alle har behandlet meg med ytterste respekt. Espen, og senere Kristin, som advokater, tok seg av jussen. Det var ekstremt viktig for hele saken. Jeg etterforsket min egen sak før anken, ene og alene fordi jeg er den eneste som visste alt i saken. Da Kristin sendte anken sa hun, «vi gir oss aldri, Tanja». Det er jeg evig takknemlig for at vi ikke gjorde. Tusen takk! Jeg jobbet mot målet mitt som er å bli mer sosial på fritiden. Fra å være ekstremt ekstrovert, har jeg funnet min base hjemme sammen med barna mine, som er min livskraft. Jeg dyttet og pushet meg hele tiden, men det er til tider tungt å stole på at verden er trygg der ute. Jeg glemmer aldri de grusomme timene, og det vil for alltid være et livsforandrende mareritt. Men jeg tenker ikke lengre på det hvert nanosekund eller hver time. Sakte blir dagene bedre og fremtiden lysere. Jeg har lært meg å leve med det og ikke i det. Jeg har mange gode opplevelser, og mye latter de siste årene. Noe jeg ikke trodde var mulig å oppleve igjen. Tusen takk til alle dere som har gjort det mulig. At venner, familie og nære medarbeidere har orket å stå i det som har vært vanskelig, og orket å ta del i mine følelser i min livskrise, har vært ufattelig viktig for min tilfriskning. I tillegg har jeg vært så heldig å få snakke om dette i foredrag og i debatter. Det har vært utrolig viktig for meg. Jeg ønsker at vi snakker med guttene og jentene våre og de gode berøringene, men ikke minst hvor grensene for dårlige berøringer går. Ikke minst hva voldtekt er og konsekvensene av det. Jeg er så overveldet, da spesielt av alle gutter og menn jeg har snakket med i tiden etter VG-saken. De har viktige perspektiver. Det er viktig å inkludere disse samtalene med barna våre. Dette er et felles ansvar. Vi må tørre og snakke om det sammen med barna, og det er mye de lurer på rundt temaet. Vi må også snakke om det i andre foraer vi ferdes i. Jeg er så utrolig takknemlig for at VG med Camilla og Jørgen valgte å skrive om saken. Corona har vært tøft for alle. I starten var det ufattelig godt å kjenne på mobiliseringen jeg hadde og veldig godt at ingen tok på eller klemmet meg. Faktisk også litt godt at dere fikk kjenne på frykten, isoleringen og utryggheten som mange lever i hver eneste dag. Etter hvert ble det tøft, fordi uten at noen rørte på meg, fikk alt lov å komme til overflaten. Livsviktig og ufattelig tunge måneder, men det er ikke mange som har merket det på meg. Vi er gode på å skjule det vi strever med, og jeg er ikke noe unntak. Det vises ikke alltid så godt på utsiden hvordan vi har det. Jeg er heldig, det vet jeg som har så mange kloke mennesker i livet mitt, og fikk møte så mange kloke mennesker på veien i denne saken. Jeg har vært livredd og til tider fri for håp, men jeg kloret meg fast for de to jeg har hjemme. Jeg er sterk alene, og har en sterk rettferdighetssans. Jeg har lært hva som er rett og galt hjemme, og er oppdratt med at mennesker er gode og at vi må stå opp for oss selv. Jeg er den eneste som vet alt han gjorde mot meg. Jeg er glad for at jeg er den jeg er, på godt og vondt. Jeg døde ikke som jeg trodde den natten. Jeg reiste meg igjen, mot mange odds. Den jobben har vært hard, og kommer til å være tøff til tider. Noen dager er det bra, og andre dager som det var i går. Det må bearbeides for å heles. Jeg stod opp for meg selv, og det han tok fra meg. Jeg har alltid meg selv å stole på. Jeg klarer alt jeg vil, og må bare passe på å stå opp og møte opp hver dag i mitt eget liv. Til slutt vil jeg sende støtte og masse varme, trygge og håpefulle tanker til alle dere som har vært utsatt for voldtekt. Og for de som ikke lengre er her, og for dere som kjemper hver eneste dag. Å tørre å snakke om det, er det eneste som hjelper på kort og lang sikt. Sammen er vi så mye sterkere. Du er ikke alene. Husk at du ALDRI er det som er gjort mot deg. Mot handler om å møte opp, selv når man ikke vet utfallet.
ANONYM:
Jeg er en overlever av seksuelle overgrep og voldtekter. Det har grunnleggende endret hvem jeg er som person. På mange måter har det gjort meg sterkere. Jeg har lært at mitt mot og min tapperhet ikke kjenner noen grenser. Jeg vet at jeg er en kriger i ånd og sinn
Jeg kjenner også en dypere empati enn jeg trodde var mulig, overfor andre overlevende og mot andres lidelser.
Jeg har lært hvordan jeg skal takle det. Jeg lar meg helbrede i mitt eget tempo. Jeg nekter ikke meg selv ubehaget eller skrekken, men jeg lar meg heller ikke sitte fast i det. Jeg vet hvordan jeg kan la dem renne inn og deretter drive bort. Det føles godt. Jeg vet at jeg ikke er statisk eller fast. At jeg går mot noe nytt.
Det er ingen tidsfrist på traumer. Det er ikke en formel du kan sette deg inn i for å komme fra skrekk til helbredelse. Hvis du har fått noen form for traumer, seksuelle traumer eller PTSD, vil jeg at du skal vite at du ikke er alene.
Jeg vil at du skal vite at det ikke var din skyld, uansett hva stemmene i hodet ditt forteller deg. Jeg vil at du skal vite at alle følelsene dine er viktige, så tillat deg selv å føle dem alle. Livet ditt er ikke over etter en tragedie.