Vold og seksuelle overgrep som tema i svangerskapsomsorgen

”Jeg skal aldri i livet føde en gutt”
I min helsefremmende og forebyggende praksis hospiterte jeg ved et Resurssenter for voldtatte. De arbeider etter metoden ”hjelp til selvhjelp” og supplerer det offentlige hjelpeapparatet. De arbeider med å hjelpe voldtatte og deres pårørende direkte og legger også vekt på forebyggende og holdningsskapende arbeid rettet mot resten av samfunnet. I mitt møte med senteret fikk jeg et innblikk i hvor viktig deres arbeid er, og hvor relevant temaet er for nettopp min yrkesgruppe; Jordmødre.

Jeg ble satt i kontakt med en voksen kvinne, via resurssenteret. Hun ble voldtatt gjentatte ganger da hun knapt var blitt tenåring. Kvinnen sa seg villig til å fortelle om sin opplevelse av svangerskap, fødsel og barseltid, som hun var igjennom henholdsvis 20 og 22 år etter overgrepene. ”Jeg trodde ikke det skulle bli noe problem”, uttaler hun tidlig i samtalen, og forteller videre at det viste seg å bli vanskeligere enn forventet. Kvinnen oppsøkte ingen hjelp da hun var tenåring og endte opp med å bruke rus som hjelpemiddel. Mange kvinner og menn som opplever overgrep føler nettopp et behov for å gjemme seg bort, og tenker tanker som at de ikke fortjener hjelp. Seksuelle overgrep viser seg å være så sterkt knyttet til skyld og skam at mange ikke føler seg verdig til å motta hjelp (Nerum med flere 2010). I en alder av 30 år tok hennes fastlege heldigvis tak i saken. Hun fikk da bearbeidet opplevelsen og fikk livet til å gi mening igjen. I samme periode møtte hun sin nåværende mann og ble gravid etter kort tid.

Selv om opplevelsen var bearbeidet var dette så kort tid siden at det helt tydelig lå friskt i minnet. Det dukket opp merkelige tanker og følelser parallelt med at magen vokste, og kvinnen relaterte det raskt til overgrepene. ”Jeg skal aldri i livet føde en gutt”, uttalte hun på en av svangerskapskontrollene. Dette førte til en reaksjon hos jordmor, som sørget for oppfølging, med kontroller hver andre uke, gjennom hele svangerskapet. Ultralyd viste at det var stor sannsynlighet for at det ble en gutt, og dette førte til problemer med tilknytning til barnet. ”Jeg orket ikke tanken på at det vokste en mann inni meg”, forteller hun, og understreker at dette var noe hun holdt hemmelig for barnefar. Han fikk ikke vite om disse tankene før i etterkant av fødselen. Det lå for mye skyld og skam i det. Kun jordmor fikk vite om det.

Kvinner som er blitt utsatt for overgrep kommer i en utsatt posisjon som gravide. De mister kontrollen over det som skjer med kroppen, de forandringene som finner sted i svangerskapet og også noen av det som vil komme til å skje i fødselssammenheng. Noen kvinner opplever svangerskapet som noe fint, en ny start og en positiv opplevelse, mens for andre oppleves det skremmende. Som jordmor er det flere ting vi kan bli flinkere på, spesielt i forhold til å belyse teamet, tørre å ta det opp, tørre å spørre. Få kvinner forteller spontant om dette (Brunstad 2010). Når temaet er kommet frem i lyset kan man da jobbe videre med å gi kvinnene mest mulig kontroll over situasjonen, og skape mest mulig trygghet.

I Retningslinjer for svangerskapsomsorgen belyses temaene vold og seksuelle overgrep. Her anbefales det ikke å screene for å avdekke vold i hjemmet, da man ikke kjenner godt nok til effekten av tiltak mot vold i hjemmet (2005). Det står ingenting om tidligere opplevelser med vold og seksuelle overgrep. Selv om overgrepet er godt bearbeidet hos enkelte skal man være klar over at det kan dukke opp smerter og sykdom i svangerskapet som et resultat av psykisk smerte. En vanlig overlevelsesmekanisme er også å ”stenge av” deler av kroppen, spesielt fra midjen og ned til knærne. Kvinner med voldtektsbakgrunn kan få et teknisk forhold til kroppen og de positive opplevelsene blir borte. I tillegg er risikoen for å utvikle depresjon større hos denne gruppen kvinner, både i svangerskapet og i barseltiden (Oslo kommune 2004). Noen opplever en angst for å få ”feil” kjønn, enten det er gutt eller pike. Hos noen er det en redsel for at barnet selv skal bli voldtatt eller bli en overgriper når han/hun vokser opp. I tillegg opplever noen redsel for å stelle en gutt; ”vil jeg våge det?” (Førsvoll 1999). I svangerskapsomsorgen mener jeg derfor at dette er viktig elementer å få frem, for å trygge kvinnen på at de er normale og at det de opplever er normalt i forhold til sin forhistorie. Dette vil også gi oss en mulighet til å henvise videre til psykolog, psykomotorisk fysioterapi eller ressurssentre. Kvinnen som fortalte meg sin historie fikk ingen tilbakemelding på at det hun tenkte var normalt i hennes tilfelle, og opplevde kun oppstyr rundt det. Av denne grunn fortalte hun det ikke til noen andre og angret på at hun i det hele tatt sa det høyt. 9 år senere sitter hun fortsatt og lurer på om det er andre som også kan ha opplevd liknende tanker og følelser, noe det nettopp er. 

Fødselen kan også oppleves traumatisk for kvinner som har opplevd overgrep, en vaginal likeså et keisersnitt. Kvinnen, jeg møtte på resurssenteret forteller at hun i utgangspunktet ønsket keisersnitt, men klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Dette fikk hun en ekstra samtale om, på sykehuset, og forberedte seg etter hvert på å føde vaginalt. Da dagen kom tok det kun 3 timer fra første rie, og hun opplever at hun møtte verdens verste jordmor.  Det ble blant annet utført amniotomi/vannet ble tatt, uten at kvinnen fikk informasjon om dette på forhånd.

”Jeg knep igjen bena, mens jordmoren hold dem fra hverandre med makt. Jeg husker en stor pinne som ble brukt, men forsto ikke hvorfor. Samtidig undersøkte hun meg uten forvarsel”.

Kvinnen forteller at hun hadde uutholdelige smerter og ville hjem. Hun beskriver seg selv som en slitsom fødekvinne, og husker lite av selve fødselen, samtidig understreker hun at jordmoren ikke kan ha visst noe om hennes forhistorie. Dette biter jeg meg merke i.

Da barnet ble født meldte morsfølelsen seg umiddelbart, og barseltiden husker hun som fin. Ikke alle kvinner med overgrepsbakgrunn har det slik. Ikke alle ønsker barnet opp til seg med en gang, da fostervann og kroppsvæsker kan gi assosiasjoner til voldtekten. Flere kan også være uttrygge på sin emosjonelle reaksjon ved- og etter fødselen. De kan føle angst for nærhet, hudkontakt og berøring av blant annet følsomme brystknopper. Dette fremmer adrenalin og melkeproduksjonen vil avta (Helsing 2008).

Stort forbedringspotensiale
Kvinner med overgrepsbakgrunn har behov for trygge rammer og mest mulig kontroll. Dette kan man også møte på hos andre kvinner i en fødselssammenheng. Behovet for å bli sett er viktig for mange, og viktig å tilstrebe som jordmor. Samtaler i forkant med tanke på fødestillinger og smertelindring bør være til stede, spesielt når man er klar over en overgrepsbakgrunn. Selv om en god bearbeidelse vil være det beste, er det også viktig at ved ankomst på fødeavdelingen er rom for at kvinnen skal få oppleve kontroll. Mye kan bidra til en forverret fødselsopplevelse enn nødvendig, noe vi kan være med på å forhindre. En fødsel vil kunne, med en overgrepsbakgrunn, gjøre at kvinnen gjenopplever følelsen av hjelpesløshet og nakenhet. Kvinner som er utsatt for overgrep får et sterkt negativt bilde av seg selv som menneske og kvinne, og et foraktfullt forhold til sin egen kropp. Typisk for kvinner som har vært utsatt for overgrep er at de frykter vaginale undersøkelser, som de vet de sannsynligvis må igjennom ved en fødsel.

Det er lite forskning på dette området, men Jordmødrene Ellen Blix, Hilde Nerum og Lotta Halvorsen er blant de som har bidratt. Studien de har foretatt seg sammenlikner fødselsforløp og utfall hos førstegangsfødende som har blitt voldtatt etter fylte 16 år mot en kontrollgruppe fra samme fødsels kohort. Studien inkluderer 50 kvinner som er blitt voldtatt og 150 kvinner i kontrollgruppen. Data om fødselsforløp og utfall ble hentet fra pasientfiler mens data om voldtekten ble samlet inn gjennom konsultasjoner med kvinnene. Resultatet ble målt i antall keisersnitt, operativ vaginal forløsning og fødselens varighet. Studien konkluderer med at kvinner som hadde blitt voldtatt hadde en lengre utdrivingsfase, økt risiko for keisersnitt og operativ vaginal forløsning. De var også oftere alenemødre, arbeidsløse, røykere, hadde høy BMI og flere spontane og provoserte aborter enn kontrollgruppen. (Førsvoll 1999).

Utenom dette studiet opplever jeg at det lite data å finne. Temaet er fortsatt tabubelagt i Norge i 2010, men tallene på anmeldelser øker her i landet, og det sees mer åpenhet. Det burde derfor være en lav terskel for å ta det opp, og det burde absolutt bli rutinespørsmål i svangerskapsomsorgen. Som helsepersonell er vi jo profesjonelle, og skulle det dukke opp historier som er ubearbeidet, så er vi pliktet til å henvise kvinnene videre. Jo tidligere i svangerskapet dette oppdages jo bedre rustet vil de være når det nærmere seg fødsel. På den andre siden kan det være en kvinne som har bearbeidet opplevelsen og lever et godt liv, hvor det rett og slett handler om å kartlegge og informere i forhold til ting hun muligens vil få reaksjoner på i fødsel, og om det skulle være noe som kan forhindres allerede i forkant.

Som helsepersonell er man også pliktet til å holde seg faglig oppdatert. På dette området mener jeg derfor at det burde være fagstoff og historier tilgjengelig på avdelinger og i utdannelsen. Det vil da være lettere å kjenne igjen symptomer og senvirkninger på vold og seksuelle overgrep, og vi vil kunne møte kvinnene på en bedre måte. Konsekvenser av tanker, følelser og reaksjoner i både svangerskap, fødsel og barseltid vil være mulig å forebygge. Det vil være mulig å møte kvinnen på et tidligere stadium, før hun eventuelt går inn i en depresjon eller får angst i fødselssammenheng.

I mange tilfeller er kanskje kun små tiltak som skal til. Forutsigbarhet er med på å skape trygghet; spørre om lov til å undersøke vaginalt, gi kvinnen litt tid til å forberede seg på en prosedyre, gi informasjon om hva som skal skje og å gå igjennom prosedyren. Det er også viktig å kartlegge aksepten av fysisk berøring. Underveis i en fødsel vil det bli viktig med en god kontakt med fødekvinnen, for å holde henne fokusert og tilstede i situasjonen. Videre på barsel vil god støtte og oppmuntring være viktig. Enkelte vil trenge hjelp til å bygge opp selvfølelsen og få høre at de en god mor. Dette vil stimulere til en god interaksjon mellom mor og barn (Brustad 2010).

Vold og seksuelle overgrep kan være et vanskelig tema å ta opp og å prate om. Desto viktigere er det å belyse nettopp dette. Da jeg deltok på et foredrag, holdt av Hilde Nerum og Lotta Halvorsen i februar 2010, fikk jeg en aha-opplevelse. Kvinner som har gjennomgått en slik skjebne kan gjenoppleve den i fødselssammenheng; rus etter lystgass, dempet belysning, nakenhet og vaginale undersøkelser. Dette ga meg mange tanker. I tillegg ga den meg lyst til å lære mer, og å utforske temaet. Jeg tok kontakt med Ressurssenteret for å hospitere, og var så heldig og fikk lov til dette. Møtet med senteret ga med ytterligere bekreftelse på at dette er et aktuelt tema å jobbe videre med. Som jordmødre vil vi møte på mange utfordringer og dilemmaer, og jeg tror absolutt at dette er et av dem.




Litteratur
Dixi – Resurssenter for voldtatte
Nerum H, Halvorsen L, Øian P, Sørlie T, Straume B, Blix E. Birth outcomes in primiparous women who were raped as adults: a matched controlled study. BJOG 2010;117:288–294).
Oslo kommune. Legevakten. Sosial vakttjeneste (2004) Et sinnssykt stort kjempeskille i livet. Utvikling av tilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep. En behovs – og tiltaksanalyse.
Sosial- og helsedirektoratet (2004) Organisering av helsetjenester til personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. IS-1203. Oslo
Stiftelsen psykiatrisk opplysning (2001) Ta natta tilbake – et hefte om voldtekt. Trondheim.
Førsvoll, R. (1999) Svangerskap, fødsel og barsel for kvinner som har vært uttsatt for seksuelle overgrep. Upubl. studie.  http://home.lyse.net/forsvoll
Helsing, E og Anna-Pia Häggkvist (2008) Amming – til deg som vil amme. Oslo: Fagbokforlaget.