Tur til Sarajevo 9.- 13. mai 2008

ACCTS
Her hadde vi fått tips om et senter for kvinner (ACCTS) som har vært utsatt for tortur og voldtekt. Konsulent Vilde Mordal (som snakker bosnisk), fikk ordnet en avtale med senterets leder lørdag 10.

Presidenten for ACCTS heter Alisa Muratcaus. ACCTS har lokaler i en gammel trebygning fra det Ottomanske riket. Bygningen var 500 år gammel og huset en muslimsk kafé og teppebutikk i første etasje. Alisa kom og møtte oss nede, og tok oss med opp til kontor og lokaler i andre etasje.

Lokalene var små og stilt til disposisjon av kommunen. Alisa visste ikke hvor lenge de kunne bruke dem, og fryktet utkastelse når som helst.

ACCTS er en organisasjon for torturofre etter krigen i det tidligere Jugoslavia, som varte fra 1992 til 2001. Krigen i Bosnia varte fra 1992 til 1996.

Kvinneavdeling
Alisa fortalte om organisasjonens kvinneavdeling som vi var på besøk hos. Det er ca 1000 kvinner som er tilknyttet organisasjonen. De fleste (ca 63 %) kommer fra Øst-Bosnia, men der er også kvinner fra Rom folket (sigøynere), og fra alle befolkningsgrupper i landet. Alle kvinnene har vært i konsentrasjonsleire og er utsatt for tortur, herunder voldtekt.

I dag er disse kvinnene ”glemt” av regjeringen, de er fattige og uten rettigheter.

ACCTS arbeider for å bedre posisjonen for disse kvinnene ved å prøve å skaffe dem hus, jobb og utdannelse. Noen får litt pensjon fra staten(ca100 euro pr. mnd), og noen få(ca 75) har også midlertidige boliger. Kvinnene møter ingen respekt fra myndighetene, de føler seg glemt.

Økonomi
Senteret får 20 000KM pr år i støtte fra myndighetene. Dette utgjør ca 80 291NOK, og er alt for lite til å gjøre stor forskjell. Det er heller ingen fast støtte. Økonomien er ustabil og uforutsigbar. Alisa mener regjeringen må forandre holdning til de sårbare i befolkningen.

Demonstrasjon
Fredag 9.05. (den dagen vi kom) hadde senteret arrangert en demonstrasjon til støtte for torturofrene. Både statsminister og regjeringsmedlemmer var invitert, men ingen av dem kom. Demonstrasjonen samlet over 3000 personer.

Støtte
ACCTS har fått støtte fra flere organisasjoner internasjonalt. En tysk organisasjon har støttet med møbler til innreding av lokalene. FOCUS fra Norge har støttet med PCèr til dataundevisning. Etter endt datakurs får deltakerne diplom. Det har lykkes å få to kvinner ut i jobb!

Focus har også gitt støtte til en søm-skole. Søm-skolen gir et tilbud til 250 kvinner og har både grunnkurs og videregående kurs. Organisasjonen har også fått FN - støtte til sømprosjekt for to til tre år siden. Senteret har fått opprettet en webside med hjelp fra en engelsk organisasjon. Adressen er:www.accts.org.ba, her kan en lese mer om organisasjonen. Internett ble installert for tre måneder siden. Kvinnene går på senteret hele uken unntatt lørdag og søndag. Lærerne kommer fra Alisa`s organisasjon. Alder på brukere er fra 18 til 65 år.

Gjennom sømarbeid og sosialt samvær åpner kvinnene seg etter hvert og begynner å snakke om det de har opplevd. For mange er det svært vanskelig å fortelle om hva som har skjedd med dem. Mange har ikke fortalt noe til sine nærmeste om hva de er blitt utsatt for. Det er også mange som er blitt kastet ut fra sine hjem, og ut av lokalsamfunnet etter voldtekt. Noen av disse opplever å måtte flytte tilbake til sine hjemsteder, hvor de har mistet alt, og må også leve i lokalsamfunn med sine overgripere. Disse kvinnene har det spesielt vanskelig.

Sterkt møte
35 000 voldtatte kvinner har ikke noe voldtektsmottak i statlig regi! Det er et sterkt møte med Alisa. Hun har selv vært i konsentrasjonsleir og har nå vært president for organisasjonen i åtte år. Hun orker å stå på, for, som hun sier: ”kvinnene fortjener mye bedre”. Vi får en omvisning i arbeidsrommene, som er fordelt på et rom med pc-er, et lite kontor og to små sammenhengende rom til søm. Kontrasten til Dixi`s lyse og flotte lokaler er stor. Her er det både trangt og kummerlig, men der er seks symaskiner og ca syv pc-er. Vi avtaler å komme tilbake på mandagen, for å treffe damene som arbeider på sy-stua.

Da vi kom tilbake til senteret mandag formiddag hadde Alisa nettopp fått en telefon fra en minister, og måtte dra i møte med vedkommende. Vi ble invitert inn på systua til damene som arbeidet der. Det ble et sterkt møte med mange flotte kvinner.

Heldigvis hadde vi med oss Vilde, som virkelig fikk prøvd seg som tolk. Kvinnene snakket nesten ikke engelsk og det var mye som skulle formidles.
Vi fikk høre mange sterke historier, også om hva senteret betydde for dem. Flere fortalte at de ikke hadde vært i live uten senteret. Der fikk de støtte, noe de ikke opplevde å få andre steder. Vi fikk se hva de arbeidet med, de hadde laget utstilling av tingene de produserte. Det var vesker av mange slag, tradisjonelle tøfler med perlebroderier, og isbjørner som hånddukker. Isbjørnene ble lagd til et tysk firma, som leverte tøy til produksjonen. En skomaker leverte sålene til tøflene, og kvinnene sydde overlæret og broderte. Da systuen var ganske liten, arbeidet kvinnene på skift. Noen om formiddagen, og noen ettermiddag. Det var masse humor og stor varme blant kvinnene. De fortalte at de hadde vært helt knust da de startet ved senteret, og ga senteret æren for at de hadde fått verdigheten tilbake. Flere av kvinnene hadde deltatt i den prisbelønnte filmen ”Grbavica” fra 2006 av Jasmila Zbanic.

Det ble servert kaffe i store mengder, vi fikk mange klemmer fra samtlige damer. Det var rørende hvor stor varme de viste hverandre og oss.

Inntrykk fra reisen
Inntrykket fra senteret sitter godt i hjertet.
Det å møte kvinner som hadde vært i konsentrasjonsleirer og utsatte for massevoldtekter, lærte oss om uønskede svangerskap, om farlige, provoserte aborter, uønskede barn og uendelig vold og smerte. Vi hadde lest om dette før, men å møte kvinnene, snakke med dem og høre fortellingene deres ga oss kunnskaper vi ikke hadde fått bare ved å lese om dette. For eksempel at voldtekt av kvinner blir bruk som strategi i krigføringen. Voldtekt av kvinner blir brukt som metode for å bryte ned fienden. Det å fysisk møte disse kvinnene ga oss et videre perspektiv for Dixi.

Det føles nå naturlig å henvende oss til kvinner fra andre kulturer. Vi vet mer om deres traumer og kamp for å overleve i et system som ikke evner eller har vilje, til møte kvinner som har vært i krig og utsatt for forferdelige overgrep. Som en av kvinnene sa: ”Mennene går ut av krigen med ære og stolthet. Vi går ut av krigen med skam, skyldfølelse og dårlig rykte".

Her finner du nettstedet til ACCTS.