Samtalegrupper

Vi som har vært med og starte disse samtalegruppene for voldtatte har selv vært utsatt for voldtekt. Vi følte et enormt behov for å snakke med andre som hadde opplevd det samme, som skjønte hva det var vi pratet om. Den gode erfaringen vi har fra den aller første gruppen som ble startet, ønsker vi å formidle videre slik at flest mulig skal få et tilbud om å være med i en DIXI-gruppe.

Den første tiden etter voldtekten ville vi bare glemme, komme lengst mulig bort fra alt det vonde. Noen lar være å anmelde forholdet, andre tar det som en selvfølge at det skal anmeldes. Vi mener det er riktig å anmelde. Senere kan man angre på at man ikke gjorde det, og få det enda vanskeligere med seg selv.

Noen velger å være åpen om det som har skjedd - fortelle til venner og familie om overgrepet. Andre velger å gå med alle de vonde tankene alene. Dette kan det være mange grunner til. Hva vil folk si? Taushetsløfter, hva er de verdt? Det er så mange spørsmål i denne forbindelse, Ta den tiden du trenger! Forsøk deg frem - fordi om man blir avvist eller ikke blir trodd av en person, kan en annen vise seg å være til større hjelp enn du først hadde trodd. Ikke gå alene med problemene. Vår erfaring fra samtalegruppen er at det eneste som hjelper er å få snakke ut og bearbeide opplevelsen på den måten.

Vi har alle vært veldig opptatt av at den måten vi reagerer på etter voldtekten, er normalt. Å vise følelser, gråte, rase, hate og være nedfor og deprimert er normalt etter en voldtekt. Å være engstelig for det annet kjønn, miste lysten på sex, og kanskje isolere seg er også vanlig. Det er ingen oppskrift på hvordan man skal eller bør reagere - hovedsaken er at man reagerer.

For noen av oss har dette med å reagere kommet med en gang, for andre har det tatt flere år før reaksjonen kom. Enkelte av oss skjulte problemene og gråt bare om natten når ingen så oss. Noen av oss følte at alt var vår skyld. Andre igjen følte ingen ting - bare en stor tomhet. Ingen følelser er riktige eller gale, eller mer normale eller unormale enn andre.

Det er vanskelig for dem som ikke har vært utsatt for voldtekt selv å forstå hvordan du har det. De er redde for å såre deg, er usikre, og det kan føre til at de ikke tør å snakke med deg om voldtekten. De har som oftest ikke forutsetning for å forstå hvordan du har det, men vil nok gjerne hjelpe. Hvis du ikke selv tar initiativ, blir det til at du aldri får snakket ut om følelsene dine.

Det er ikke meningen at du skal glemme det som har skjedd, det kan man aldri gjøre. Men du kan lære deg å leve med det, og jobbe med det på en positiv måte. Felles for oss i DIXI er at vi har opplevd at det har hjulpet oss å komme sammen med andre som har opplevd det samme og fått snakket om følelser og reaksjoner. Det viser seg at vi har reagert temmelig likt hverandre. Våre erfaringer i forskjellige situasjoner har vært til stor hjelp for hverandre. Vi håper at du etter å ha lest dette har blitt interessert i å få vite hver om DIXI-gruppene, og kanskje bli med i en slik gruppe selv!