En voldtekt er en voldtekt, uansett kjønn
Av stortingsrepresentant Andrè Oktay Dahl ( H )
Jeg satt i det såkalte ”mannspanelet”. Reaksjonene på dette panelet illustrerer i seg selv det grunnleggende poenget som gjør at det er viktig å reise debatter som handler om menn i spørsmål som til nå på mange vis har blitt regnet som ”kvinneproblemer”, det være seg voldtekt/overgrep, spiseforstyrrelser eller prostitusjon. Da mannspanelet ble satt ned var det visstnok både ”kjerringråd”,”homsegerilja”, virkelighetsfjernt og var i alle fall ikke noe for skikkelige mannfolk som for enkelte andre . At vi blant annet diskuterte gutter og menn som blir utsatt for voldtekt og ikke får hjelp fordi hjelpetilbudet er enda smalere enn for kvinner, at også menn har spiseforstyrrelser men ikke diskuteres mv fordi det er et veldig tabubelagt emne var tydeligvis ikke enkelte andre så opptatt av i kampen for å fremstå som mannfolk med hår på kassa og mark på kroken, på bekostning av dem det angår.
Den offentlige debatten ga en god forklaring på hvorfor menn vegrer seg om mulig i enda større grad for å være åpne om sin voldtektserfaring. Forventningen til deres kjønn om å være ”sterk” og ”maskulin” passer rett og slett ikke inn i mediabildet eller folks kjønnsoppfatninger, selv om noe er på gang. Jeg har et håp om at alle dem som i det offentlige rom viser engasjement i forhold til overgrepsproblematikk like naturlig snakker om de guttene og mennene som har opplevd det som justisministeren kaller for ”nesten-drap”. For å være helt ærlig skuffer en del av de mest taleføre kvinnene i debatten og må nærmest knuges for å inkludere også menn. Det synes jeg er rart, men håper selvfølgelig ikke at man på et vis har en baktanke om å ”ta igjen” og ofre enkeltmennesket fordi det har ”feil” kjønn.
Rare reaksjonsmønstre
En ting er selve overgrepet og skammen man føler der og da og etterpå. En annen ting er alle de for omverdenen rare reaksjonsmønstrene som man kan gå inn i etterpå. Folk som ikke kan noe særlig om dette, har ofte klare formeninger om hva som er ”rett” og ”galt” å gjøre rasjonelt sett.
Problemet er jo at man ofte ikke handler spesielt rasjonelt før man blir klar over at voldtekten har gjort noe med deg og at man på grunn av denne håndterer ulike situasjoner på måter som noen fort vil kalle ”dårlig” før man har blitt kjent med sitt eget reaksjonsmønster og kan begynne å ta grep om sin egen situasjon. Det gjelder både kvinner og menn som har vært utsatt for voldtekt. De fleste har et bilde inni seg av hvordan ”ordentlige” voldtektsofre skal handle. Og hvis man i utgangspunktet ikke tenker seg at ”store, sterke, menn” i det hele tatt kan være utsatt, stiller det store krav til hjelpeapparatet.
Hjelpeapparatet er ikke kjønnsnøytralt
Hjelpeapparatet opererer selvfølgelig ikke uavhengig av samfunnet for øvrig. De har ikke helt andre maler for kunnskapsnivå komplett løsrevet fra samfunnets og den enkeltes fordommer knyttet til kjønn og ytre kriterier. Jeg velger å påstå at intet menneske handler uten at det er fordommer med i bildet, verken som privatperson eller som fagperson ikke minst når det handler om synet på kjønn. Utgangspunktet for de aller, aller fleste enten vi liker det eller ikke er hvordan vi tolker verden ut fra hva som oppfattes som typisk maskulint eller typisk feminint. Og vi behandler ting helt ulikt avhengig av hvordan vi tolker det vi ser.
Jeg har for eksempel fått mange henvendelser som sier noe om at både helsestasjoner, psykologer, skoleansatte i likhet med samfunnet forøvrig forholder seg helt ulikt i forhold til gutter som sliter med såkalte jenteproblemer, men vet også at deler av hjelpeapparatet forholder seg helt ulikt til en gutt som har anoreksia i forhold til en gutt som har megareksi all den tid de to guttene signaliserer to ulike ting med kroppen sin, selv om den psykiske årsaken kan være helt lik; en voldtekt.
En erfaring jeg for eksempel har fått som homofil er hvordan det finnes to forsvarsmekanismer mot mobbing og begge baserer seg på å innta en ekstrem variant av kjønn: den ene består i å gjøre seg mer skrullete, overfeminin enn man egentlig er. Den andre består i å overkompensere ved å bygge kropp for å fremstå som macho nok. Dette strevet etter å tilpasse seg til eller forsvare seg mot samfunnets kjønnsidealer gjenspeiler seg kanskje når vi vet at bruk av rusmidler, doping og slankehysteri er svært høyt blant en del homofile gutter. Det er derfor viktig å ha et spesielt fokus her, men definitivt IKKE gjøre dette til et ”homoproblem” som er en oppgave for LLH. Svært få heterofile menn med overgrepserfaring vil nok føle det naturlig å ta kontakt med homofiles organisasjoner.
Store krav til egnethet hos den enkelte hjelper
På tross av et stadig økende antall økende offentlig ansatte som har til oppgave å hjelpe barn og ungdom ut av en vanskelig livssituasjon ser ikke disse ut til å være godt nok koordinert eller løser den enkeltes problem eller evner å komme nær nok til å få stilt nøkkelspørsmålene. Det stiller veldig store krav til egnethet og innlevelse hos den enkelte hjelper. Jeg tror enkelte gutter feks sliter med overfeminiseringen som skjer når de møter hjelpeapparatet. Det er ikke sikkert at 3o min med overstrømmende varme en gang i uken hos en kvinnelig kurator er særlig målrettet overfor en gutt som gjør alt han kan for å skape en macho-maske utad. Eller at den unge gutten som har anoreksi for eksempel på grunn av et seksuelt overgrep åpner seg for den lite åpne, mannlige legen bak pcen sin som utstråler all den fordømmelsen det går an å ha overfør gutter som ikke ser ut som reale mannfolk, eller har opplevd ting som gjør at de føler at de ikke når opp.
Det er fullt ut mulig å ha mange tanker, innfallsvinkler og syn på temaet voldtekt av gutter og menn. Jeg håper at flere begynner å ta gutter og menn på alvor når det gjelder dette og flere temaer som til nå har vært reservert jenter og kvinner i den offentlige debatten og i hodet hos hver enkelt. Jeg har tatt til orde for en egen handlingsplan mot spiseforstyrrelser blant gutter og menn. Dette må ikke bli bare blir en snever sektorplan, men hvor spiseforstyrrelser og kroppspress blir satt inn i bred sammenheng og undertiden også et symtom på at for eksempel en voldtekt. Dette temaet har engasjert svært få til nå. Svært få fagpersoner har engasjert seg i dette og man vet lite. Man vet lite om mannlig prostitusjon, man vet lite om voldtekt av menn og man vet lite om menn og spiseforstyrrelser. På et eller annet tidspunkt må noen ville finne ut noe, slik at man kan få en reell debatt om enkeltmennesker. Det har alle fortjent og det er godt å se begynnende og spede forsøk på å få endret fokuset for debatten.
Det er derfor veldig bra at for eksempel DIXI åpner seg for gutter og menn og jeg håper flere følger på. Mitt anliggende er ikke at gutter og menn på noen måte skal få hjelp på bekostning av noen. Mitt anliggende er at hvert enkeltmenneske fortjener det samme tilbudet og respekten for sin historie.