Et av de største problemene med å få etablert pårørendegrupper, er at veileder lett kan føle at man har manglende erfaring med hensyn til voldtekt. Har man erfaring fra arbeid i liknende selvhjelps- grupper, som f.eks.spisevegring, vil man finne at mye er likt i en DIXI pårørendegruppe. Veien blir til mens man går, det er ingen oppskrift på dette. De pårørende har varierende problemer, avhengig av hva som har skjedd etter voldtekten. Noen har anmeldt saken til politiet, andre har valgt å vente eller la være. Noen har erfaring fra møte med et voldtektsmottak, andre har ikke vært i kontakt med helsevesenet i det hele tatt. Det kan være store variasjoner i tid siden voldtekten fant sted. Kjent eller ukjent overgriper vil også spille en viss rolle, det samme gjelder alder til den som har blitt voldtatt.
De pårørende ønsker først og fremst informasjon. Mest mulig informasjon om alt mellom himmel og jord. Ved å treffe andre pårørende som eri samme situasjon, vil de ofte kunne bistå og råde hverandre. Det er alltid noen som har kommet lenger i prosessen enn de andre, og som kan bidra med sin historie.
For å komme i gang med en DIXI pårørendegruppe, har vi god erfaring med å kontakte lokalavisene. Få et intervjumed de som skal jobbe med gruppen, og inviter pårørende som er interessert til å ta kontakt. Sett inn annonse i avisen, der det klart fremgår hvor man kan møte og hvem man kan kontakte hvis man ønsker å delta i gruppen.
På det første møtet vil det være fornuftig å presentere den som skal lede gruppen først, men også la de pårørende presentere seg og sine problemer. Det er helt frivillig hvor mye den enkelte ønsker å blottlegge seg og sitt, men det er viktig å få dem til å sette ord på - kort fortalt - hva barnet deres har opplevd, og hva som er gjort i saken. Siden vil man se at når de begynner å bli trygge på seg selv, så åpner de fleste seg mer og mer. Det er ofte store forskjeller på en mors og en fars opplevelse av situasjonen, og måten å kommunisere og tilnærme seg barnet sitt på etter en voldtekt.
Det er viktig å snakke om taushetsløfter,selv om dette ikke skal avkreves skriftlig. Husk at det er frivillig (ogsikkert også vanskelig) å delta i en slik samtalegruppe, dethele skal baseres på tillit og hjelp til selvhjelp.
Sett opp en tidsramme for hvor lenge hvert møte skal vare, og hvor lenge gruppen skal pågå. Vanligvis setter vi opp møter fremover i 3 måneder, for så å ta en evaluering. Noen grupper ønsker å avslutte da, andreser behov for nye 3 måneder. Dette er opp til den enkelte gruppe og dens veileder. Sett opp en møteplan i samarbeid med deltakerne. Er de interessert i besøk av en representant fra advokat, politi,lege eller helsesøster? Forsøk å skaffe noen som er positive til å komme i gruppen og holde et lite innlegg. (Ref. stort behov for informasjon).
Snakk om forventningene til å være med i en DIXI pårørendegruppe. Alle bør ha klare forestillinger om forventninger til seg selv og andre i samtalegruppen. Ta opp dette med å prioritere disse møtene, om å møte presis og gi beskjed om fravær.
Gå ikke rundt grøten! Snakkom nettopp det vanskeligste. Be de pårørende skrive opp tingde tenker på i løpet av uken frem til neste møte. Værikke redd for sterke reaksjoner - det hjelper! Sinne og gråt er nødvendigfor å komme videre. Start gjerne møtene med en oppsummeringav uken som har gått:
Begrens taletiden slik at alle får sin tid. Ta spørrerunder rundt bordet. Avklar på forhånd dersom det brukes mye tid på en familie slik at det ikke oppstår skyldfølelse og dårlig samvittighet.
Samtalegruppen er selvstendig og selvstyrt, der hver enkelt deltager har ansvar for å få dekket egne behovog å sette grenser. Det er viktig å få med alle i diskusjonene.
Føler du behov for flere opplysninger vedrørende oppstart av DIXI pårørendegrupper?
Ta gjerne kontakt med undertegnede for mer informasjon!
Grupperoppgaverfor etablering av pårørendegrupper
Hva er det største problemet med etablering av en DIXI pårørendegruppe?
slike oppstartproblemer.
Hvordan komme i gang med DIXI pårørendegruppen?
Hvordan legge opp det første møtet?