Etter en ukes tid...
Nå er frykten for alt og alle på det sterkeste. Frykt for å treffe voldtektsmannen igjen, frykt for åstedet, frykt for at det skal skje igjen. Man får en uvirkelighetsfølelse, følelse av overveldelse og en enorm hjelpeløshet. Hvorfor skulle dette skje akkurat meg? Har jeg fortjent dette?
Angst, frykt, tristhet og depresjon er helt vanlige følelser. Flash-backs fra voldtekten kan komme både når en er alene og sammen med andre, og kan være svært påtrengende og ubehagelig. Man føler seg bombardert av minner fra voldtekten - det kan være en lyd, en lukt, eller kanskje en person som minner om gjerningsmannen. Mange er oppfarende og irritable ovenfor pårørende, venner, skole, arbeidsplass etc. Noen får sterkt behov for å være sammen med familie og venner, mens andre får et intenst behov for å være alene. Man orker ikke å være alene samtidig som man vil være alene...
Som pårørende kan dette være vanskelig å forstå. Forsøk å få henne/han til å snakke om det, sette ord på hva som skremmer henne/hanmest, og ikke minst; er angsten realistisk? Hjelp henne/han å forsøke å sette det hele i perspektiv. Hun/han klarer ikke å tenke på annet enn voldtekten, der detaljer gjennomgås gang på gang. Dette er en nødvendig prosess for å få bearbeidet det som har skjedd. Det er en måte å forsøke å skape klarhet og orden i de forvirrede inntrykkene man sitter med. Oppmuntre henne/han til å skrive ned tanker og følelser, det hjelper å måtte lage logiske setninger i en kronologisk rekkefølge, ikke bare la seg invadere av alle tankene.
De aller fleste bebreider seg selv etter voldtekten. Jeg skulle ikke ha .... Hadde jeg bare ikke .... Hvorfor skrek jeg ikke på hjelp? Det er min skyld! Mye av arbeidet i DIXI-gruppene går med til å forsøke å belyse skyld- og skamfølelsen. INGEN har rett til å voldta deg, om du er aldri så full, om du ble med en fremmed hjem, om du haiket, jogget eller hva enn du gjorde.
Som pårørende er det viktig at du er med og støtter henne/han på dette punktet.



