Langsiktig helingsprosess i etterkant av voldtekt

Bjørg Tofte er en erfaren Gestalt terapeut og har sin egen praksis i Oslo. Hun har en mastergrad i både pedagogikk og i Gestalt psykoterapi. Hun har vært veileder for DIXI i mange år.

Dr.philos Malcolm Parlett er en britisk psykolog, Gestalt psykoterapeut og trener. Han har vært en ledende skikkelse etablering av gestaltterapi i Europa, og har vært redaktør for "The British Gestalt Journal" i 15 år. Han er en hyppig gjest i Norge, og har jobbet her som trener ved en rekke anledninger.



 

Etter krisesituasjoner
Det finnes flere ting som umiddelbart kan gjøres etter en voldtekt. DIXI støtter mennesker gjennom de tidlige fasene etter voldtekt og hjelper til med å vise vei mot en langsiktig helingsprosess. (I og med at de fleste som anmelder voldtekt er kvinner, vil vi bruke pronomenene ‘hun’ og ‘hennes’ i denne teksten, men det vi skriver gjelder på lik linje for menn som har opplevd å bli voldtatt.)

Det er helt normalt at det tar tid å komme seg igjen etter traumatiske opplevelser. Vi bruker tid på å innse at det som har skjedd er sant og at livet må gå videre. Mennesker som har vært utsatt for krig, naturkatastrofer og liknende, har også gått igjennom slike traumatiske opplevelser. De er nødt til å stå på, kan ikke gi opp og trenger å bygge opp livene sine igjen. Dette kan være kilder til inspirasjon. Vi mennesker er naturlig motstandsdyktige; det vil si at å lege sår og gjenvinne balanse alltid er mulig, gitt at det finnes tilstrekkelige positive påvirkninger og støttende mennesker i omgivelsene. Hva må til for å gjenvinne en god selvfølelse og et følelsesmessig velvære, slik at en setter pris på tilværelsen igjen? Vi skal her se på enkelte trinn som kan være til hjelp i en langsiktig helingsprosess.

Veien mot å reise seg igjen etter en traumatisk opplevelse er individuell  – det som er riktig for én person er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Ofte finner vi løsningene i oss selv, og vi finner dem i vårt eget tempo. Noen mennesker er utadvendte og snakker åpent om sine opplevelser; dette kan være forløsende for de det gjelder. Det kan gjøre vondt å tenke tilbake på traumatiske opplevelser, men ved å dele tankene og snakke åpent om det som har skjedd sammen med en person en har tillit til, vil en kunne føle lettelse og skape avstand til hendelsen, som om en byrde er blitt løftet vekk. Andre mennesker er mer innadvendte, og det siste de ønsker er å snakke om voldtekten. Ofte prøver en «å gjemme seg»; å isolere seg og holde seg for seg selv, i frykt for å bli stilt spørsmål om hendelsen eller å bli behandlet annerledes. Det tar vanligvis lang tid og krever mye mot før en klarer å relatere seg til familie, venner og arbeidskolleger igjen. Selv om en ønsker å isolere seg, er det sjelden en god løsning over tid. Det å lære seg å stole på andre igjen etter en voldtekt forutsetter at andre mennesker viser forståelse. Helingsprosessen er den samme som ved fysiske skader. Vi trenger fredelige omgivelser, vennlighet fra andre og en vilje til å bygge opp livene våre igjen. For de med en vanskelig livshistorie før voldtekten kan opplevelsen ta enda lenger tid å bearbeide.
Selv om det er store forskjeller på menneskers tilnærming til egen helingsprosess, har vi likevel gjort oss noen generelle observasjoner i forhold til ulike måter som kan hjelpe. Vi tar for oss disse i de følgende avsnittene.

Å finne riktig støtteperson (eller personer)
Det viktigste utgangspunktet for å bli hel igjen er at den som er blitt voldtatt er villig til å bygge opp et solid tillitsforhold til én eller flere personer. Det finnes mange ting en på sin side kan gjøre, selv om vi ikke klarer å jobbe med store omveltninger helt alene. Vi trenger minst én annen person vi kan stole på og som vi er 100% ærlige med. Selv om vi kan ha gode venner eller familiemedlemmer vi kan støtte oss til, kan det likevel være slik at vi må lete utenfor vårt sosiale nettverk for å finne denne personen. Vi kan søke hjelp fra en terapeut, en rådgiver eller en annen fagperson. Spesielt dersom overgriperen er en tidligere venn eller et familiemedlem.

Situasjoner endrer seg stadig, og mye hender i løpet av en helingsprosess. Noen av personene som støttet oss i begynnelsen kan fremstå som mindre støttende etter hvert som tiden går. På den annen side kan det være at noen fremstår som mer forståelsesfulle etter noen måneder. I de senere fasene vil de mest gunstige støttepersonene være de som verken tar opp voldtekt som tema hele tiden eller later som om det aldri har hendt.

Det er viktig at støttepersoner er sterke og modne personer. Dette fordi de skal kunne lytte og være en ressurs for personen som trenger støtte. De må kunne forholde seg rolige i møtet med forvirrede og kaotiske tanker som kan dukke opp, og ikke bli satt ut av sterke psykiske og fysiske reaksjoner hos den de støtter. Støttepersoner må også være sensitive overfor følelsen av skam. Det er veldig vanlig at følelsen av skam oppstår hos de som har blitt voldtatt. Enten som et resultat av å ha blitt utsatt for hendelser som har føltes motbydelige, eller på grunn av at de må prate med andre om privatsaker. Å erkjenne at skam er en helt naturlig del av det å være menneske er viktig for helingsprosessen. (Vi har skrevet en artikkel om skam, som ligger tilgjengelig på nettstedet til DIXI).

Noen velmente råd, spesielt når de ikke er blitt bedt om, kan oppleves som nedlatende og ufølsomme. Støttepersoner bør derfor unngå utsagn som: «Det er ingen vits å dvele ved fortiden» eller liknende kommentarer, som får det til å virke som om det hun gjør «er feil», og at hun «burde endre seg». Dette er det siste hun trenger å høre når hun allerede er nedfor.  Alt som uttrykker budskapet «det du gjør er feil» er lite hjelpsomt. Slike utsagn peker i retning av at det finnes en «normal» eller «riktig» måte å jobbe på, hvilket ikke er tilfellet. Erfaring viser at den voldtatte personen går gjennom prosessen på sin egen måte. Hun er den eneste som vet hva hun virkelig trenger og ønsker for seg selv eller fra andre, samt når hun er klar til å motta; eller når hun er klar for å ta det neste steget. Vår evne til å vite hva vi trenger kan selvfølgelig bli påvirket av å gå gjennom alvorlige traumer som voldtekt. Det finnes stunder hvor mennesker er så forvirrede eller kaotiske innvendig at de ikke kjenner, eller evner å uttrykke, sine behov. I slike tilfeller er det nødvendig at noen tar vare på dem, noen som ikke krever noe av den voldtatte og lar henne få lov til å være i fred. Slik kan den voldtatte finne igjen følelsen av å ha kontroll over livet sitt. 

De av oss som har en tendens til å ta på oss rollen som rådgiver, og andre med et sterkt ønske om å hjelpe, må være forsiktige. I stedet for å stille spørsmål om og til personen som har blitt voldtatt, er ofte det å lytte den største hjelpen. Noen ganger er den beste hjelpen å møte andre personer som har opplevd tilsvarende kroppslige overgrep. Hun kan vinne mye på å høre hvordan andre har følt og tenkt rundt sine opplevelser, om hvordan de gradvis har kommet seg etter traumet, og dermed klart å gjenoppbygge sine liv. Den voldtattes egen måte å bygge seg opp igjen på vil være unik, men hun kan få inspirasjon, idéer og selvtillit gjennom å høre historier om andre som har liknende erfaringer.  Av den grunn har DIXI organisert selvhjelpsgrupper som imøtekommer dette behovet.

Samtaler med oss selv
Måten vi snakker med oss selv på når vi er helt alene, f.eks. når vi er i ferd med å sovne eller våkne, påvirker holdningen vår til livet, våre relasjoner til andre og helingsprosessen vår. Etter en voldtekt må personen ofte lære seg å bli glad i seg selv igjen. Det finnes mange måter å gjøre dette på: selvhjelpsbøker og selvhjelps-CD-er tilbyr en mengde metoder. Enkle ting kan hjelpe. Enkelte har skrevet lister med sine styrker og ferdigheter, hengt dem opp på veggen og lest dem daglig. Andre har, i positive øyeblikk, skrevet oppmuntrende brev til seg selv, og fått en venn til å sende dem på et senere tidspunkt, da det igjen har vært vanskelig. Å følge en daglig rutine kan også hjelpe – det å sørge for at hver dag inkluderer kontakt med en god venn, trening, avsatt tid til dyp avslapning eller lytting til favorittmusikk – eller alle disse tingene!

Tankene vi har om oss selv er knyttet til følelsene våre, og til hvordan kroppene våre reagerer på opplevelsen av å bli invadert og det sjokket en voldtekt medfører. Etter et seksuelt overgrep kan det ta tid før vi føler oss avslappet, frie, fylt av håp og tillitsfulle igjen. Når kroppen er blitt krenket tar det tid å lege de indre sårene, akkurat som med fysiske sår. Den voldtatte personen må være mild og tålmodig overfor seg selv, og innse at det vil ta noen måneder å gjenvinne en følelse av indre balanse.

Når vi befinner oss på et sted vi trives godt, et sted vi føler oss trygge og nyter livet, har vi vanligvis konstruktive tanker og kreative idéer i møtet med livet, slik det er her og nå. Og når vi opplever et nederlag, eller en ydmykende og oppskakende hendelse som reduserer vår selvtillit og følelse av egenverd, er det vanlig at vi opplever å ha negative tanker om oss selv og våre liv. Vi kan kritisere og skylde på oss selv, føle oss redde, være pessimistiske eller mangle energi.

Et typisk eksempel på destruktiv tankegang er når voldtatte personer tror at de er «skyldige». Det er de ikke! Et seksualliv må være basert på gjensidig respekt og likeverd mellom personer over den seksuelle lavalder. Å begå voldtekt er definert som gjerning gjort under tvang, og er straffbart. Derfor er IKKE overgrepet på noen måte den voldtattes skyld.

Tilbakeblikk
Noen av de som har blitt utsatt for voldtekt prøver å legge et lokk over sin opplevelse: «Jeg vil ikke tenke på det.» En dytter følelser og tanker ut av bevisstheten og dette kan hindre helingsprosessen. Andre kan reagere med uttrykk som «Hva så, det var ikke all verden. Det er glemt om en ukes tid».  Forsøk på å undertrykke eller fortrenge det som har hendt leder gjerne til langvarige problemer, og det å unngå situasjonen krever mye energi. Hvis vi gjemmer noe veldig stort i et lite skap, må vi hele tiden holde på skapdøren for å holde den lukket. Denne anstrengelsen påvirker oss på samme måte uansett hva det er vi forsøker å gjemme.

Noen har behov for å prate om overgrepet, å gjenoppleve hendelsen i detalj gjennom terapi og å huske så mye de kan. For andre hjelper det mer å fokusere på mulighetene som finnes her og nå, i stedet for å jobbe med fortiden. Igjen, det finnes ikke én måte som fungerer for alle – vi har alle ulike behov når det gjelder hva som støtter oss i en helingsprosess etter en traumatisk opplevelse. Det er derfor viktig for den voldtatte personen å lytte til sin egen kropp og indre opplevelse. Dette vil gjøre det mulig for henne å skille mellom hva som er nødvendig og «riktig», og hva som IKKE føles riktig, selv om det kan bli anbefalt på det sterkeste eller beskrevet som «normalt» (f.eks. råd skrevet i tekstbokser på en avisside).

Etter en voldtekt hender det ofte at den voldtatte tar på seg og forblir i rollen som «offer». Andre folks sjokk og sympati hjelper med å etablere idéen om at en som har blitt voldtatt må føle seg som et offer – det vil si, synes synd på seg selv og å se på det som har hendt som urettferdig og dypt sårende. Det er selvfølgelig mye sant i denne oppfatningen: voldtekt er grovt fornærmende og destruktivt. Likevel finnes det et behov for balanse. Det er sant at voldekt er et alvorlig tillitsbrudd, en kriminell handling, og et voldsomt sjokk – alle som bryr seg om personen skulle ønske at det aldri hadde hendt henne (eller noen andre). Så det VAR urettferdig, uheldig og en grusom opplevelse. Naturlige reaksjoner på dette er følelser som sinne, frykt, depresjon og angst. Det viktigste spørsmålet den voldtatte som oftest sitter igjen med er spørsmålet om hva personen skal gjøre med det som har skjedd. Vi har sett eksempler på mennesker som blir værende i offerrollen over lang tid. I denne lite konstruktive tilværelsen føler en seg mer og mer maktesløs – noen begynner med selvmedisinering for å klare å holde ut smerten. Ofte ser vi at de som heles fullstendig etter et seksuelt overgrep er de som forkaster offerrollen, eller som kommer seg ut av den så snart som mulig. De erkjenner det som har skjedd og jobber seg gjennom det, samtidig som de ser fremover. Ofte trenger vi hjelp til å gjøre dette rolleskiftet på en effektiv måte. Behovet for å se tilbake og «synes synd på seg selv» er ofte veldig sterkt, noe som selvfølgelig er en helt naturlig og vanlig reaksjon.

Andre som har blitt voldtatt begrenser helingsprosessen sin ved å utvikle tvangsbasert atferd.  Personen kan overarbeide seg, eller overdrive sportslige og andre aktiviteter på en manisk måte. Balanse er viktig – interessene våre kan hjelpe oss vekk fra det å dvele ved hendelsen. Men noen ganger kan interessene fungere som en flukt.

Vi vil aldri lykkes ved å ta i bruk kun én bestemt måte for å håndtere situasjonen. Ekte selvhelbredelse er en flertrinnsprosess – det innebærer å akseptere det som har hendt, føle på konsekvensene av hendelsen, uttrykke de ulike sterke følelsene som måtte dukke opp, og så å finne nye kilder til styrke og velvære. En slik «gjennomarbeiding» av seg selv og følelsene sine kan være del av en mer generell modningsprosess.

Håndtering av uønskede minner
Vi har alle minner fra fortiden som av og til dukker opp. Mens vi går langs en gate kan vi oppdage en bestemt lukt, lyd eller et syn (f.eks. lukten av matlaging), for så å oppleve en strøm av assosiasjoner  – som om fortiden har sovet og plutselig våknet opp. Dette er helt vanlig.

Likevel er det noen ganger slik at minnene våre er uønskede. Vi kan ha livaktige «flashbacks» – scener fra fortiden – som forstyrrer oss der vi er akkurat nå. For de som har blitt seksuelt eller fysisk overgrepet, vil assosiasjonene til disse hendelsene være meget kraftfulle og forstyrrende. Ofte dukker ubehagelige minner opp i form av bilder, minner som fremkaller skam, vemmelse og frykt; eller de kan bli opplevd som fornemmelser og følelser i kroppen.

Å fortrenge følelser er et naturlig og direkte forsvar mot slike overveldende fysiske og psykiske opplevelser. En slik reaksjon under voldtekten kan resultere i en vedvarende mangel av følsomhet, slik at deler av kroppen kan føles numne, kalde eller døde. Den voldtatte personen kan for eksempel oppleve at hun føler avsmak ved å bli berørt på visse deler av kroppen; hun kan oppleve en begrensning av visse typer bevegelser; dessuten kan lukten av etterbarberingsvann, eller til og med det å ta på en bestemt type tøystoff, være uutholdelig. En slik opplevelse av å «besøke gamle minner» kan føre til et ønske om å trekke seg tilbake, å krympe, eller den kan føre til en aggressiv handling og andre desperate reaksjoner.  For de som ikke vet hva som har hendt, eller ikke forstår hva effekten av traumer innebærer, kan slike reaksjoner virke «irrasjonelle». Men det er de ikke: de gir fullstendig mening når man undersøker den voldtatte personens opplevelse i detalj. Ofte opplever personen noen av følelsene (f.eks. vemmelse og sinne) som hun ikke hadde mulighet til å føle under voldtekten.

For mennesker som har sterke negative minner om overgrepet, kan det være en midlertidig løsning å flytte til et trygt sted, hvor de blir tatt vare på og beroliget, hvor de blir sikre på at hendelsen er over og innser at de ikke lenger er i fare. Det er viktig å bruke god tid, og det er også viktig å ha det som oppleves som snille personer rundt seg for å kunne håndtere forstyrrende følelser og stemninger. Å oppleve sterke reaksjoner er ofte tegn på en sunn og nødvendig prosess, selv om det på kort sikt er vanskelig å stå i. Selvhjelpsgrupper er steder hvor en kan dele med andre som er i liknende situasjoner. Vanligvis krever bearbeidelse av reaksjoner basert på sterke aversjoner terapeutisk hjelp av en fagperson.

Med tiden kan minner endre seg og eventuelt forsvinne helt. Noen ganger kan mennesker, ved hjelp av avslapningsteknikker, forestille seg det som hendte da de ble voldtatt og endre på minnene – de kan forestille seg at overgriperen blir stoppet, at de jager forbryteren vekk, eller at de ødelegger personen.  Andre måter å løse opp undertrykkende følelser på er å uttrykke seg gjennom billedkunst, dans, sang eller kreativ skriving. Det er viktig å gjøre ting som får en til å føle seg vellykket, sett, hørt og verdsatt som den kjære og sterke personen en er.


Fortløpende forvandling
Vi har lagt vekt på at helingsprosessen etter voldtekt krever både tid og omsorg. På lang sikt er det mulig for den voldtatte å forvandle sin opplevelse til noe positivt.  Hun kan hjelpe til med å organisere en støtte- eller studiegruppe, kanskje etablere kontakt med DIXI, eller på annet vis hjelpe andre voldtatte personer med informasjon og oppmuntring. Mange som fremdeles er i en helingsprosess, har tatt kurs i rådgivning  for mennesker som har blitt utsatt for voldtekt; andre har skrevet artikler, funnet inspirasjon til å skrive skjønnlitteratur eller laget filmer med temaer som er basert på deres egne opplevelser. Den voldtatte personen kan også gå til rettssak mot den som voldtok henne. 

En del av de som er i en helingsprosess velger å delta i politiske valgkamper, for å belyse voldtekt som et samfunnsproblem, eksempelvis ved å argumentere for mer informasjon om, og økt forståelse av, den voldtattes opplevelse; eller ved å stille inngående spørsmål om hvorfor så få voldtekter resulterer i vellykkede rettssforfølgelser av voldtektsforbryterne. Valgkamp kan drives gjennom å skrive artikler for aviser, holde foredrag eller ved å sende brev til myndighetene og relevante medisinske og juridiske utvalg. Det finnes fremdeles for mye hemmelighetskremmeri og unngåelse – spesielt hos menn – når det gjelder å se grundig på voldtekt og andre voldshandlinger mot kvinner; både når det gjelder forekomster av disse og de alvorlige følgene de bærer med seg. Det finnes også utdanningsmessige behov for å motvirke stereotyper og misforståelser, og for å trekke mer oppmerksomhet mot de menneskelige kostnadene ved voldtekt. De som har blitt utsatt for voldtekt forstår klart og tydelig hva som behøver å bli uttrykket til allmennheten.

Den viktigste lærdommen for oss alle, og spesielt for de som har gått igjennom en traumatisk opplevelse som voldtekt, er at vi trenger mye støtte etter slike hendelser. I motsetning til det vi har blitt oppdratt til å tro, så er det ikke noe skamfullt, hjelpeløst, utilstrekkelig eller «svakt» ved oss når vi søker ekstra støtte for oss selv – ting som styrker oss, som får oss til å føle oss bedre og som hjelper oss med å takle vanskelige stunder. Å bygge et robust hjelpeapparat rundt oss selv er en kreativ handling. Hva vi ser på som støttende varierer fra individ til individ, men hovedsaken er at vi ikke trenger å stå ansikt til ansikt med lidelsen vår alene! Veldig få mennesker går gjennom livet uten perioder med lidelse og vanskeligheter. I slike stunder trenger vi andre mennesker til å styrke vår oppfatning av oss selv som sterke og overlevelsesdyktige, og i stand til å forvandle våre egne og andres liv. Å søke den hjelp og oppmuntring vi trenger vil hjelpe oss med å åpne dører og fremskynde vår helingsprosess. Ved å ha en slik solid og helende oppfatning, kan hver og en av oss bidra til vår egen og andres helingsprosess, og dermed være med på å skape en bedre verden.